- Denne sangen handler om hvordan det er å være kjent. Bowie ga sine tanker om emnet i et intervju fra 2003 med Utøvende låtskriver magasinet: «Fame i seg selv gir deg selvfølgelig ikke noe mer enn en god plass på en restaurant. Det må være ganske godt kjent nå. Jeg er bare overrasket over hvordan berømmelse blir fremsatt som 'be alt og gjøre slutt på alt', og hvor mange av disse små barna som blir påtvunget offentligheten har blitt snakket inn i denne ideen om at alt som er nødvendig for å bli berømt er greit. Det er en trist tilstand. Uansett hvor arrogante og ambisiøse jeg tror vi var i min generasjon, tror jeg tanken var at hvis du gjør noe virkelig bra, vil du bli berømt. Vektleggingen av berømmelse i seg selv er noe nytt. Nå er det, for å være berømt bør du gjøre det som trengs, noe som ikke er det samme i det hele tatt. Og det vil etterlate mange av dem med denne tomme følelsen. Så igjen, jeg vet ikke om det blir det, for jeg tror mange av dem er genuint ganske fornøyde. Jeg kjenner et par personligheter over i England som er kjent for å være berømt, i grunnen. De kom liksom først ut av popverdenen, men de er ganske fornøyde med å bli fotografert når de går overalt og viser barna sine frem, og dette er en karriere for dem. En karriere av å være der og dukke opp og si: 'Ja, det er meg, den kjente jenta eller fyren' (ler). Det er som: 'Hva vil du?' Det er så Warhol. Det er så tomt som det. Og det er en stor bekymring for meg. Jeg tror det har gjort forferdelige ting for musikkindustrien. Det er så mye søppel, kjør der ute.
- John Lennon hjalp til med å skrive denne sangen - han kom opp med tittelen og sang også bakgrunnen 'Fame' med høy stemme. De begynte å jobbe med sangen da Bowie inviterte Lennon til studio, og Lennon spilte rytmegitar på en jamsession som resulterte i dette sporet. Bowie møtte Lennon mindre enn ett år tidligere på en fest arrangert av Elizabeth Taylor. Lennon var et av Bowies idoler, og de ble gode venner.
- Bowie hadde ofte samtaler med Lennon om hvordan berømmelse tok bort deler av livet deres. I det samme intervjuet sa Bowie: 'Vi hadde snakket om ledelse, og det kom på en måte ut av det. Han sa til meg: 'Du blir sønderrevet av din nåværende manager' (ler). Det var egentlig linjen. Og John var fyren som åpnet meg for ideen om at all ledelse er dritt. At det ikke er noe som heter god ledelse i rock 'n' roll, og du bør prøve å gjøre det uten. Det var på initiativ av John at jeg virkelig klarte meg uten ledere, og begynte å få folk til å gjøre spesifikke jobber for meg, i stedet for å melde meg bort til en fyr for alltid og få ham til å ta en del av alt jeg tjener. Vanligvis ganske stort stykke, og har han egentlig ikke gjøre så mye. Så hvis jeg trengte en viss publiseringsting gjort, ville jeg hentet inn en person som spesialiserte seg på det området, og de ville, på en en-jobb-basis, jobbe for meg, og vi ville nå det avtalte honoraret. Og jeg begynte å innse at hvis du er flink, vet du på en måte at du er verdt, og hvis du er kreativ, vet du hva du vil gjøre og hvor du vil gå på den måten. Hva ekstra ting skal denne lederen gjøre for deg? Jeg antar at i gamle dager var det [med en tøff New York-stemme] 'Få deg pauser!' (ler). Jeg vet ikke helt hva ledere skal gjøre, selv. Jeg tror at hvis du bare har et minimum av intelligens, vil du vite hva det er du er og hvor du vil. Når du vet det, henter du bare inn spesifikke personer for spesialistjobber. Du trenger ikke å ende opp med å overskrive livet ditt til en tulling som bare er der på en måte som tar tak i frakken.'
- Bowies gitarist Carlos Alomar kom med gitarriffet. Den var basert på en sang kalt 'Foot Stompin' av The Flares, som Bowie hadde fremført på turné. 'I funkmusikk er det du vil gjøre å sette ned mange hull,' husket Alomar til Mojo magasinet av sangens instrumentering, 'og etterlater litt plass for noen å kunne danse i. Lennon spilte akustisk gitar og vi snudde den og det er sugelyden du hører i begynnelsen.'
«Så setter vi stor reverb på Davids riff,» fortsatte han. 'Som å gå til et rekreasjonssenter når det er tomt, ta forsterkeren og gitaren din – og fylle rommet.' - Dette var Bowies første store hit i Amerika, og også hans første som gjorde det bedre i USA enn Storbritannia. Han hadde noen britiske hits før dette, inkludert «Rebel Rebel», «Life On Mars» og «Diamond Dogs».
- Bowie: 'Berømmelse kan ta interessante menn og legge middelmådighet på dem.'
- Dette ble spilt inn i Sigma Sound-studioene i Philadelphia, hvor mange soulklassikere fra 70-tallet ble laget. Bowie ønsket at albumet skulle ha en rhythm & blues-følelse, og han kalte lyden han skapte 'Plastic Soul.'
- Bowie hvisker noe på slutten. Det ryktes å være enten 'Bringer so much pain' eller 'Feeling so gay, feel homo'.
- Bowie fremførte dette og «Golden Years» videre Sjeletog i en episode som ble sendt 4. november 1975, noe som gjorde ham til en av de første hvite artistene som dukket opp på programmet. Bowie skal ha tatt noen drinker før han fortsatte med å roe nervene.
- Dette ble remikset som en Techno-versjon for Vakker kvinne lydspor. Den fikk omtittelen 'Fame '90'. Denne versjonen ble også inkludert på albumet Changesbowie da den ble gitt ut på nytt.
- På slutten av denne sangen gjentas 'Fame' 23 ganger, hver 'Fame' er en annen tone. Repetisjonene av 'Fame' spenner over hele fire oktaver. >> Forslagskreditt :
Annabelle - Eugene, OR - I en av Bowies første amerikanske TV-opptredener fremførte han dette på Cher-showet i 1975. >> Forslagskreditt :
Bertrand - Paris, Frankrike - På det tidspunktet denne sangen ble skrevet, var Bowie under kontrakt med MainMan Records og Tony DeFries. Penger ble feilforvaltet etter flere turer, noe som gjorde at Bowie ikke måtte betale tilbake skyldige utgifter. Bowie skrev denne sangen som svar på hele den økonomiske prøvelsen. Ikke så lenge etter sparket Bowie DeFries på John Lennons forslag. >> Forslagskreditt :
Thomas - Marion, IN - Ingeniør Eddie Kramer tilbakekalte til Uklippet : 'Historien er at Carlos Alomar jammet riffet som ble 'Fame' og Bowie gikk inn og sa, 'Oi, jeg vil ha det', og det startet prosessen.'
- 'Fame '90'-remiksen brukes også i thrilleren fra 1995 Copycat mens morderen lurer på offeret sitt i en homobar.
- Slutten av sangen fremheves av raslingen fra en vibraslap, et slaginstrument som består av en stiv ledning som kobler en trekule til en hul boks full av metalltenner. Før 'Fame' dukket det opp i The Lemon Pipers' 'Green Tambourine' og The Jimi Hendrix Experience's 'All Along The Watchtower'.
